2 for av sig selv; iallfall var det aldri nogen som spurte mig om jeg hadde lyst. Man blev aldri spurt om noget hjemme hos min far. Han sa at så skulde det være, og dermed var den ting avgjort. En vakker dag blev jeg sendt ombord på et skib som kahyttsgutt, d. v. s. jeg skulde begynne mitt sjømannsliv som skipperens op- varter. Det syntes jeg var i sin orden; men dersom en av mine forfedre fra den grå fortid hadde sett mig dekke skipperens bord og pusse hans støvler, vilde han syntes at verden var gått sørgelig tilbake. Min stilling ombord stod i samme forhold til de tapre, fribårne vikingers som tollekniven med den messingbesatte lær- rem som jeg ved avskjeden fikk av min søster, til vikingenes sverd. Ombord fikk jeg tamp i tide og utide av skipperen, styrmannen og alle de andre som hadde eller trodde de hadde noget å si. Det hørte med til opdragelsen ombord, derfor gjaldt det å gjøre sig hård og holde ut; det kunde iallfall ikke nytte å klage, for jeg var nettop sendt med en fremmed skip- per forat jeg ikke skulde bli forkjælet ved å seile med far. Da jeg var stor og sterk, vokste jeg snart fra min stilling som alles undermann; jeg blev jungmann, og da var det forbi med å få bank. Da jeg 1 tre somre hadde fart på kortere farvann, sa far at jeg skulde ut på langfart, for å bli en ordentlig sjømann. Dette var aldeles efter mitt ønske; jeg hadde sett så meget av verden at jeg ønsket å se mer. Med et norsk skib reiste jeg over til England og fikk der hyre på et stort skib som var bestemt for Buenos Aires. Jeg sa farvel til mine norske skibskamerater og gikk ombord i engelskmannen som førte det stolte navn «Lord Nelson». Foruten skipperen og tre styrmenn var der 18 manns besetning. Jeg var tredjestyrmann og hørte således med til officerspersonalet. Der gjøres ikke mange ophevelser når man kommer ombord i et skib. Man vet selv å finne sig tilrette; for hver mann og hver ting har sin plass og sin plikt