«Alt vel, styrmann?» «Alt vel, Sir!» «Så kan De gå tilkøis. Send båtsmannen op!» «Vel, vel, Sir!» Efter nogen minutters forløp var den nye vakt satt, styrmannen var gått tilkøis, kapteinen og båtsmannen var på dekket. I folkelugaren var der megen, men lydløs travelhet; for hver mann gjorde sig ferdig til å å rømme. De pak- ket sine beste ting sammen i små knytter og stakk til sig sine kontante penger, som forresten ikke var mange, da Howell hadde dratt omsorg for at de hadde den største del av hyren tilgode. En av matrosene, som hadde stått på lur, kom ned og fortalte at kapteinen nu var kommet ombord, at han hadde tatt vakten og latt styrmannen gå tilkøis. «Nu eller aldri,» sa en av matrosene. «Har han oss atter ute i sjøen, er det forbi med oss. Jeg vil heller svømme iland enn følge med ham, især når vi er så få.» Atter kom en mann snikende ned fra dekket. «Kapteinen er gått inn, og båtsmannen er alene på dekket. De forsøkte å heise båten op, men lot den ligge. Kapteinen var nok ikke riktig stø.» «Så skal han inn og ha sig en sovesup. La oss snike oss forbi båtsmannen og ned i båten.» «Jeg skal krype først ned i båten og ta imot sakene våre. Du Jean, får lange dem ned til mig,» sa en ir- lender. Lydløst som en slange gled irlenderen hen ad dekket og ned i båten. Båtsmannen la ikke merke til ham. En matros tendte en fyrstikke. «Hvem vil ødelegge alt ved å tende lys?» spurte en franskmann. «Jeg eier en krone, og kan ikke finne den uten lys. Jeg må ha den med.» «Hvad lys var det?» spurte båtsmannen, som hadde