$ matroser skildret kapteinen på «Lord Nelson» som en slik tyrann at ingen godvillig gav sig inn under hans kommando. Men desto viktigere var det altså å passe på dem av mannskapet som ennu var ombord. Det var dagen før «Lord Nelson» skulde gå tilsjøs. Skibet lå langt fra land, og sannsynligheten for at nogen skulde rømme, var meget liten. Mannskapet hadde hele tiden vært under stadig opsyn, ja nesten 1 fangenskap; kapteinen og styrmannen hadde selv delt vaktene mellem sig, og under hele vakten gått op og ned på dekket, om dagen hatt øinene med sig overalt og om natten lyttet til den minste lyd, som kunde la formode at nogen nærmet sig skibet utenfra eller vilde luske sig bort. Båtene hang alltid i dav:- tene, og ingen fremmed båt fikk legge til siden. Denne vakttjeneste var den ubehageligste tjeneste man vel kunde tenke sig; ti mens man i sitt hjerte måtte ønske at mannskapet kunde finne midler til å unddra sig den nesten avsindige kapteins behandling, tilsa vår plikt oss at vi måtte forhindre rømning. Jeg hadde den dag landlov, og kom ikke ombord før den følgende morgen; hvad jeg nu forteller, har jeg ikke selv sett, men hørt siden. Kapteinen, som skulde inn til byen 1 skibets tjeneste, hadde selv rodd sig inn og gjort styrmannen ansvarlig for skibet. Howell var nemlig i likeså stor knipe, som mannen som skulde sette bukken, kålhodet og ulvene over elven. Han kunde ikke ta nogen av folkene til å ro sig iland, ti da var han sikker på at 1 det minste denne mann blev borte; og om han enn kunde bedt styrmannen ro sig iland, så vilde skibet da ikke hatt nogen bevoktning. Han måtte altså selv ro, og be- holde båten iland. Klokken var alt over 12, da han kom ul skibet, o det var ganske mørkt. Styrmannen gikk fremdeles på sin ensomme vakt, og ønsket sig visstnok langt, langt bort fra «Lord Nelson».