FI han alt var temmelig tung i hodet, blev hans våke- drikk virkelig en sovedrikk: Han sovnet med glasset og flasken foran sig, og sov i flere timer. Endelig våk- net han, grep glasset, tømte det og tumlet op på dekket. «Vakt ohoi!» Intet svar. «Vakt hoi, båtsmann.» Intet svar. En anelse om at noget var foregått, mens han sov, for igjennem hans ikke meget klare hode. Han styrtet ned 1 lugaren. «Vakt hoi!» Intet svar, men en stønnen og en lyd som om nogen rullet sig på gulvet hørtes. Kapteinen famlet sig frem i mørket og falt over båtsmannen. Han følte at det var et menneske og forsøkte, just ikke på den lempe- ligste måte, å få ham til å svare; men mannen var og blev stum tross slag, spark og forbannelser. Endelig syntes Jens, som ikke kunde se, men dog hadde forstått hvad som foregikk, at båtsmannen hadde fått bank nok og brølte ut: «Hei gutter! La oss ha nattero og slåss om dagen.» «Skaff lys din hund, og snakk ikke slik til din kaptein.» I en fart var Jens ute av køien og tendte en lan- terne. Da fikk kapteinen se at båtsmannen lå der kneb- let, bundet og banket, og at hele mannskapet var borte. Jens skulde gi beskjed, men han visste ikke noget; han hadde sovet. «Men vakten måtte vel vite be- skjed,» mente han. Denne bemerkning gjorde kapteinen aldeles rasende. Da rømningen var foregått på hans egen vakt, gikk hans vrede ut over Jens. Båtsmannen, som hadde for- søkt å gjøre sin plikt, hadde fått slik medfart både av mannskapet og uforvarende av kapteinen at selv denne syntes at han hadde fått nok. Han måtte dog