I2 døie adskillig både i ord og gjerning av Howell; men båtsmannen fant sig 1 alt når han derved trodde å kunne innsmigre sig hos sin overordnede. Jeg vil ikke engang beskrive kapteinens raseri, og da jeg kom om- bord, fikk jeg høre ille, «fordi jeg var iland og moret mig istedenfor å passe skibets tjeneste». Han hadde Jo riktignok selv gitt mig landlov; men hvad kan det nytte å snakke med en rasende mann? Tidlig den følgende morgen rodde kapteinen atter iland og meldte rømningen til politiet: han satte en belønning av 1 £ for hver mann, som blev grepet; men det hjalp ikke. «Lord Nelson» lå der seilferdig; men hele mannskapet bestod av de kommanderende, båtsmannen og Jens Gåsøen. Hadde kapteinen vært urimelig og ubehagelig før, så blev han naturligvis ennu værre nu; men vi var dog kvitt ham den største del av dagen, for han reiste hver morgen iland og kom hver aften drukken ombord igjen. Slik gikk det dag efter dag, og disse dager kostet mange penger, skibet tapte tid, og folk måtte leies for dyre dagpenger til å gjøre dagens arbeide. Endelig måtte kapteinen bekvemme sig til å by $ £ pr. rømt mann. «Nu har vi snart de stakkars guttene ombord igjen,» så Jens. «Hvorfor tror du det?» «Jo, nu slår landhaien og politiet sig sammen og deler fortjenesten. La mig se, det var 9 mann som rømte, og når vi setter 1 £ til 18 norske kroner, er det altså 90 kroner pr. mann og det blir for 9 mann $10 kroner, hvis jeg regner riktig. Så du ser at det blir god fortjeneste både for haien og for politiet.» «Men hvorfor rømte ikke du også.» «Fordi jeg ikke syntes om å rømme fra dig. Vår havkatt er nok slem, men det går vel an å holde ut med ham tl du på en skikkelig måte kan komme fra skuten.»