Tilsjøs. Livet ombord var derfor meget ubehagelig, og min eneste glede var å snakke med Jens og Mary, den lille piken, som var vår passasjer. Mary sluttet sig snart til mig, og da hun så at jeg ofte snakket med Jens, og da hun hadde lagt merke til at han var den eneste av mannskapet som ikke hadde håndjern på, snakket hun også med ham. Det varte ikke mange dager før hun hadde fortalt mig sin enkle, men sørgelige historie. Hun het Mary Smith, og var datter av en kjøbmann som for et års tid siden var utvandret fra England til Sidney. Både hennes far og mor var død for nogen uker siden, og hadde bare efterlatt sig så meget at hun kunde ta skibsleilighet til Kalkutta, hvor hun visste at hun hadde en onkel, hennes fars bror, som var ansatt på et handelskontor, og som hun aldri hadde sett. Som man lett kan forstå, arbeidet mannskapet ikke synderlig villig under kaptein Howells kommando. Tjenesten var meget besværlig; ti foruten at skibet bare hadde halvt mannskap, var to av disse på syke- listen, nemlig en av de rømte matroser som kom om- bord med feber, og Jens som dagen efterat vi var kom- met tilsjøs, vrikket sitt venstre ben. Når nu hertil kom at vinden var ustø, at kapteinen gjorde alt sitt for å tirre og plage mannskapet, vil man skjønne at vi alle ønsket at reisen måtte få en ende.