15 Slik gikk den ene dag efter den annen, og den attende dag efter avreisen fra Sidney var «Lord «Nelson», for en ustø sydsydvest-vind, seilt langs Australiens østkyst og kommet så langt at kapteinen håbet den følgende dag å komme inn i Torresstredet. I alle disse dager hadde Mary og jeg vært sammen så meget min tjeneste tillot det. Hun fortalte mig om alle de lidelser og savn hun og hennes foreldre hadde utstått i Sidney, og om hvor ulykkelig og forlatt hun følte sig ved deres død. Jeg fortalte henne om mine foreldre og søsken, og om mitt fedreland som hun syntes måtte være så langt nord at det var umulig å bo der. Hun kunde ikke forstå at det gikk an å bo 1 et land hvor sneen kunde ligge flere meter høi, og hvor vannene i mange måneder var dekket med is. Hun hadde bare en svak erindring om hvordan det så ut i England; hun var blitt et sydens barn. Jeg fortalte henne så godt jeg kunde om våre herlige ski- turer og akebakker, roste våre flinke sjøfolk som tap- pert holdt ut i storm og kulde, og sa henne at det hadde hendt at en flink gutt, bare bevebnet med en slik tollekniv som den jeg bar ved siden, hadde ned- lagt kongen 1 våre skoger, den store og sterke bjørn. Hun var redd for kniven, men syntes godt om det messingbeslåtte belte jeg bar den 1. Hun tok det ofte fra mig og spente det om sig selv. Det hadde hun også gjort den dag som jeg nu nærmere kommer til å omtale. Man vil se hvad følgen blev av at hun fikk min kniv. Inne i Torresstredet blev vinden ennu mere foran- derlig. Det var ikke annet enn å skifte kurs, reve og forandre seilenes stilling. Mannskapet gikk trett, og kapteinen blev rasende. En dag var det atter meget å gjøre, men intet gikk fort nok for kapteinen. «Det er et elendig mannskap,» brølte kapteinen, «ikke bedre enn negre. Vil du se at rappe dig, din skinnhellige hallunk!» fortsatte han, idet Jens på sitt