24 «Sludder mann,» sa styrmannen. «Vær glad for at der er en mulighet for å bidra til å frelse ditt eget og dine kameraters liv. La oss så siden snakke om resten.» «Hvad, gjør den opsetsige hund innvenninger?» skrek kapteinen, sprang frem og grep en håndspak og slo den lenkede, forsvarsløse mann tildeks. Derpå kastet han håndspaken fra sig, og befalte malaier- gutten å trekke den besvimede mann ned. Styrman- nen, som var en stille, men dog godhjertet mann, lot to matroser bære ham, og kapteinen, som så at styr- mannen hadde tatt parti nu, sa intet. Med meget arbeide hadde vi fått satt flere seil, og skibet skar med fart gjennem bølgene; men mastene blev også prøvet til det ytterste. Styrmannen var gått tilværs. «Brenning forut om le,» ropte han. «Kan De se land?» «Nei, det ligger en tåke innenfor brenningen. Jeg tror ikke vi kan klare dette.» «Vi må forsøke med mere seil.» «Hun kan ikke bære mere.» «Hun må bære det; det er vår eneste utvei å søke å komme forbi.» Der blev satt flere seil til. Men mastene knaket. «Ned, ned!» skrek styrmannen til en mann som arbeidet med seilet oppe i riggen ennu. Han hørte ikke. «Ned, ned!» lød det atter. Han hørte ikke. Der fulgte et brak; det vakte hans opmerksomhet, han forsøkte å fire sig ned, men innen han var nede, var masten overbord, og han med den. Vi så ham aldri mer. Da først den ene mast var gått, gikk snart den andre efter. Skibet rettet sig noget, men var belemret med master og rigg, som slepte med i vannet. «Klar riggen bort!» lød befalingen.