25 Vi arbeidet av alle krefter og hugg bort alt som hindret skibet; men vi hadde kun lite håp om å frelse oss selv og skibet. Vi drev lenger og lenger inn mot brenningen som dannedes av et korallrev, men det tok temmelig lang tid å nå dit, da strømmen ikke gikk like på revet. Der var intet å gjøre med skibet; ti det gikk sin visse undergang imøte. Jeg listet mig ned for å se til Jens. Han var atter kommet til bevissthet efter det fryktelige slag kapteinen hadde tildelt ham. Da jeg hadde snakket med ham og fortalt hvorledes skibets stilling var, gikk jeg op på dekket fullt bestemt på å gjøre alt hvad jeg kunde for å fri Jens fra sine lenker. Skibets stilling blev med hvert øieblikk farligere, vi kunde hvert øieblikk vente at det vilde støte mot revet. Det var mig en utålelig tanke at Jens skulde omkomme endog uten å kjempe for sitt liv. Da jeg kom op, var kapteinen i sin kahytt. Jeg er bange for at han styrket sig. Uten videre betenkelighet gikk jeg hen hvor jeg hadde sett båtsmannen henge nøklen til låsen på Jens håndjern, tok den og sprang atter ned. Stillingen var nemlig nu sådan at jeg endog var redd for å komme for sent. Jeg lukket låsen op. «Har kapteinen befalt dette?» «Nei, jeg tok nøkkelen. Skibet går straks under.» «Takk gutt. Kapteinen blir rasende. Gå op, jeg venter her til siste øieblikk. Lev vel, dersom vi ikke sees mere.» Jeg trykket hans hånd og løp atter op på dekket. Kapteinen var nu atter tilstede og lot mannskapet sette storbåten ut som det siste forsøk til frelse. Det var blitt tydelig at skibet ikke drev like mot revet, men langs det, og at det således kanskje vilde vare en tid innen det støtte. Med meget besvær blev båten satt på vannet, og nogen aldeles nødvendige ting sendt ned til de menn som var i båten, og som av all makt forsøkte å hindre den i å slå sig istykker mot skibets