42 liv, måtte jeg over på den annen side, men hvorle- des skulde det gå for sig? Kløften strakte sig like langt ut til havet på begge kanter og skilte min ø fullstendig fra det annet land; det hadde jeg sett da jeg ut på eftermiddagen kom tilbake til det store tre, hvor jeg hadde tendt ild. Jeg skulde atter holde mitt måltid på skilpadde-egg, jeg lengtet efter annen føde, da jeg ikke langt fra mug så noget som lignet syre. Jeg tok noget av det, det luktet som vår syre, og jeg våget å smake på det. Det var virkelig syre og den bidrog i høi grad til å gjøre eggene smakelige. Denne syre var den første plantenæring jeg hadde nydt si- den jeg kom til øen. Jeg hadde huttil bare sett på trær, men slett ikke på de planter som vokste nede på marken. Fra denne tid hadde jeg øinene mere med mig, og ennu samme dag fant jeg karse og en slags kål. Karsen smakte godt, men kålen var ubrukelig, da jeg ikke hadde vann og heller ikke noget kar å koke den i. «Hjemme» hadde jeg et stort museling- skall og vann, kanskje jeg kunde koke den 1 det. Da jeg gikk hjem om aftenen, tok jeg derfor noget kål med mig, og det lykkedes virkelig å få den kokt. Jeg opgav håpet om å komme over til den annen side av kløften, og blev derfor «hjemme» den følgende dag. Jeg håpet å komme bort fra den ensomme ø, jeg hadde ikke satt mig inn i muligheten av at jeg kunde komme til å leve der i lange tider uten sel- skap, uten hjelp av nogen menneskelig skapning. Det foresvevet mig at jeg kunde omkomme av hunger eller på annen måte, men å leve der . . . nei, med den tanke hadde jeg ikke gjort mig fortrolig. Da jeg hver dag måtte søke lenger bort for å finne skjell og østers, begynte jeg å tenke på om det skulde være mulig å fange fisk? Snører kunde jeg lett gjøre av de ilanddrevne taug, men hvor skulde jeg få en krok? Jeg hadde ikke en knappenål, ikke en spiker eller annet hvorav jeg kunde lage en. Jeg laget mig