41 bakbenene og kastet op et hull, som jeg senere så var halvannen fot dypt. Så blev den liggende stille vel en 10 minutter, og slepte sig så langsomt ned til sjøen. Jeg forstod at den måtte ha lagt egg, og angrep den derfor ikke; ti da jeg ikke hadde funnet mange egg, tenkte jeg mig at det kanskje var få skilpadder, og da vilde det være uforstandig å drepe den. Det vilde være nyttigere for mig å samle egg. Jeg hadde ikke tatt feil. Efter å ha gravet i det hull den hadde dan- net, fant jeg 80 egg. Dette var meget mer enn jeg kunde bruke. Jeg tok så mange jeg hadde bruk for 1 nogen dager, og dekket de øvrige til med sand. Av eggene måtte det bli unger — dem kunde jeg siden passe på; den voksne skulde jo dessuten: visstnok hver dag op til kilden for å drikke. Efter en under mine omstendigheter meget vel- smakende frokost bestående av stekte skilpadde-egg, ristede skjell og vann, gikk. jeg atter til det store tre. Foruten min kølle tok jeg denne dag også med mig et stort østersskall, som jeg bar ild i. Ved treet var det nemlig ved mok, og jeg tenkte muli- gens å tilbringe natten der. Denne gang gikk tu- ren meget fortere, for jeg begynte å bli kjent. Jeg hadde besluttet å undersøke nøiagtigere enn sist, om det ikke skulde være nogen mulighet for å komme over fra min ø til det fruktbarere land på den annen side av avgrunnen. Jeg gikk langs styrtningen på begge sider av treet, men overalt var fjellveggen like steil, så steil at det ikke var fotfeste. Jeg tenkte på de taug som lå ved kysten, men jeg så at de ikke vilde rekke ned og selv om jeg kom ned, vilde jeg ikke kunne komme op på den annen side; ti der var fjel- let, om mulig, ennu glattere. Gapet mellem begge fjellvegger var ikke så bredt, neppe mer enn 20—30 alen, men det var altfor bredt for mig. Hvor mis- unnte jeg ikke fuglene som fløi over fra den ene side tl den annen! Det så jeg, at skulde jeg redde mitt