SI Hadde jeg bare hatt min tollekniv, kunde jeg kanskje skiftevis ha flyttet spikeren og kniven opover og kommet op på den måte. Men kniven hadde fulgt Mary. Hvis jeg kunde få festet tauget til en av gre- nene! Men da måtte jeg jo først være deroppe. Jeg så ingen utvei. Det verste ved mitt ophold ved treet var at jeg ikke hadde funnet drikkelig vann der, og at jeg således måtte tørste hele tiden mens jeg var der, for jeg hadde ikke noget kar å bære vann i, og det var for langt å gå hjem å drikke. Jeg så det ferske vann styrte ned over klippen på den annen side av avgrunnen, men dit kunde jeg ikke komme. Dog jo, når så meget ferskt vann kom ned i den trange renne, måtte det visst være drikkelig. Kanskje det bare var salt vann ved rennens utløp i sjøen. Det var kortere å gå rundt Kapp Håp og komme til vannfallet enn hjem. Det måtte for- søkes. Riktignok var jeg da atter i nærheten av den skrekkelige hule; men for det første behøvde jeg jo ikke å gå op til den, og dernest var jeg ikke så redd lenger. Midt overfor vannfallet var vannet aldeles ferskt. Det var en herlig opdagelse; jeg benyttet mig av den og drakk som kun den drikker som har tørstet lenge. Solen stod høit på himmelen, jeg var nu utørst og kraftig; jeg var modig. Skulde jeg virkelig gå der- fra uten å undersøke hulen nøiere? Jeg hadde tilbragt en hel mørk natt utenfor den uten å lide annen skade enn den som fulgte av min egen frykt. Når jeg gikk dit med fullt overlegg og en fast vilje, skulde der vel da kunde hende mig noget? Ved nærmere eftertanke besluttet jeg mig dog til å vente til den følgende dag, da jeg kunde ta ild med mig og på den måte bli istand til å undersøke hulen ordentlig. Da jeg atter kom op til det store tre, hadde jeg underveis funnet ut hvorledes jeg skulde bære mig ad for å få et taug op over grenene. Jeg kunde jo løse op et taug, vinde en sten i en enkelt tott og så kaste