53 så den nesten farlig ut, men heldigvis hadde jeg lest om den, så jeg visste at den var spiselig. Således for- synt gikk jeg bortover «Strandveien» og klatret op ul hulen. Jeg hadde vært heldig, vedbundten hang like foran inngangen. Dette gav mig en tanke: når jeg festet tauget godt oppe, kunde jeg ved hjelp av det komme op til høiden av øen uten å gjøre den store krok utenom Kapp Håp. Igjen stod jeg foran inngangen til hulen, som gapet mig imøte mørk og fuktig. Før jeg gikk inn, tendte Jeg op en dyktig varme, forsynte mig så med en fakkel og gikk forsiktig fremover. Hjerneskallen lå der. Nu hadde jeg mod til å bese den nøiere. Den var nesten kløvet i to som av et hugg. Denne op- dagelse var ikke skikket til å gi mig mod. Her var altså forefalt en kamp, eller der var begått en for- brydelse! Jeg hadde trøstet mig med den tanke at det kanskje kunde være hjerneskallen av en ape; men dette hugg, hvorav dens eier visstnok var omkommet, syntes å tale imot det. Jeg gikk videre. Hulen op- lystes bare ufullstendig av min fakkel. Flaggermus begynte å røre sig, skremt av lyset, og de kom i en høist ubehagelig nærhet av mig. Gangen gikk rett og langt inn i "klippen, og jeg opdaget intet annet enn den våte, glatte fjellvegg g, inntil jeg var kommet vel tredve meter inn; der dreiet en gang tilhøire. Jeg gikk derinn. Hvad var det som lyste nilg imøte? Var det pinene på et dyr? Det var min første tanke, og jeg stanset. Forsiktig kvikket jeg op fakkelen; skinnet foran mig blev samtidig sterkere. Jeg svinget køllen 1 den høire, strakte fakkelen frem og gikk nærmere. Skinnet så jeg fremdeles, men det blev rolig. Kanskje det var en bergkrystall som gav gjenskinn av fakkelen. Endelig stod jeg like ved den lysende gjenstand. Det var en stor bolle, og sannsynligvis en bolle av sølv! Den stod på en kiste! Der var flere kister! Og mange kar av de forskjelligste former, men alle av hvitt