59 Men hvem eiet alle disse umåtelige skatter? Hvor- for hadde han ikke hentet dem? Han vilde kanskje hente dem. Og hvorledes vilde det da gå mig? En sjø- røver måtte her ha nedlagt frukten av sin avskyelige bedrift, og han vilde en dag komme for å hente dem, eller for å nedlegge ennu mer urettferdig gods 1 sitt skattkammer. Når han så merker at en fremmed hånd har rørt dem, vilde han opsøke mig, og jeg vilde ikke kunne flykte på den golde, ufruktbare ø! Jeg måtte bort! Jeg hadde innrettet mitt kjøkken like ved roten av det store tre, og ilden hadde gjort et dypt hull i det. Men hvis nu treet falt utover avgrunnen? Så vilde det være en bro! Det var en ny tanke. Jeg kunde felle treet. Hugge det ned med mitt kinesiske sverd? Det vilde være et langvarig arbeide. Nei, jeg skulde brenne det av. Jeg hadde så ofte sett de prektige graner og furuer hjemme 1 våre skoger bli felt, at jeg visste hvorledes man skulde bære sig ad med å få treet til å falle til en bestemt kant. Jeg begynte straks på arbeidet med å gjøre op ild like ved roten på den kant som vendte like mot avgrunnen. Jeg måtte begrense ilden for at den ikke skulde bre sig for meget. Endelig hadde jeg brent gjennem nesten halvdelen av stammen på den side; treet stod like godt. Nu måtte jeg brenne på den annen side, men dette måtte skje høiere oppe for at ikke treet skulde falle inn mot mig. Det var van- skeligere, og jeg visste ingen annen måte å gjøre det på enn ved å bygge op en henved halvannen meter høi bygning av sten ved siden av treet og gjøre op ild på den. Dette tok mange dager. Når jeg nu ser efter i den gamle almanakk, som jeg hadde funnet, og i hvil- ken jeg hver dag nedskrev hvad Jeg foretok mig, ser jeg at der varte fjorten dager innen jeg hadde brent treet så meget, at jeg kunde vente at det skulde falle. Treet stod like rett og intet tydet på dets fall; men