60 da det var brent så langt igjennem på to sider, var det rimelig at det ikke kunde stå lenge. Det gjaldt nu å finne et middel til å få treet til å helde over gapet 1 det avgjørende øieblikk. Jeg hadde trukket tauget ned av grenen, så med det kunde jeg ikke utrette noget. Men jeg kunde få det op igjen! Da Jeg imidlertid husket hvor lenge jeg hadde vært om å kaste en sten med det smale taug over, besluttet jeg mig til nu først å lage en bue for å skyre det over. Efterat jeg hadde fått en sterk og brukbar kniv, falt det lett for mig å gjøre mange ting, som jeg før ikke hadde kunnet tenke på å få istand. Jeg fant en gren av et tre som syntes skikket til bue. Det var ikke av det beste slags, men det vilde da kunne brukes. Av mitt taugverk gjorde jeg en god buestreng, og snart var buen ferdig. Jeg skjøt feil flere ganger, men det varte ikke lenge før det smale taug var over. Men ait mitt tykke taugverk hadde jeg anvendt til stigen ned til hulen. Jeg hadde ikke lyst til atter å gjøre arbei- det med den om igjen og besluttet mig derfor til å gjøre en tur til mit «hjem», hvor det ennu lå endel sterkt taugverk. Hvor ganske anderledes var jeg ikke rustet nu enn da jeg sist gikk derfra modløs og elendig! Istedenfor den skrøpelige kølle med spikeren i, hadde jeg to pi- stoler og en sabel; istedetfor en liten follekniv, hadde jeg en utmerket god og sterk kniv, istedetfor noget tang på hodet hadde jeg en lue, og jeg hadde fått en gryte å koke i. Den var jo riktignok av sølv, men det var da ingen skade. Men fremfor alt, jeg hadde mod og håp. Intet var forandret ute ved kysten; jeg fant et mange favner langt og ikke altfor tykt taug og gikk atter til det store tre. Da det nye taug var halt over grenen, tok jeg de to ender og gikk ned i hulens åpning for å forsøke om det gjorde nogen virkning på treet når jeg trakk i det. Når jeg vekselvis trakk og gav efter, og holdt på med