62 arbeide hadde jeg endelig den glede å Se at treet svalet for aften- og morgenvinden; midt på dagen var det alltid stille. Men hvis det nu falt mens vinden blåste fra land, vilde det ikke da falle over til mig? Denne tanke gjorde mig alltid urolig. Jeg besluttet mig derfor til å gjøre et kraftig forsøk og arbeidet hele dagen og den påfølgende natt for så å trekke i mitt taug samtidig med at morgenvinden blåste innover land. Jeg hvilte ikke et øieblikk hele den natt; jeg brente, grov kullene av med min lange kniv og drakk vann. Jeg så visst ut som en kullbrenner. Endelig stod solen op, landbrisen strøk innover min ufruktbare ø, den rørte bladene på mitt tre, først svakt, så sterkere. Det svaiet ut over kløften, det svaiet tilbake. Jeg for nedover min repstige ned i hulen og grep tauget, som var fastgjort til grenen. Jeg trakk, men det monnet bare lite. Jeg var forsiktig nu, og våget mig ikke så langt ut på kanten at jeg kunde miste fotfestet. Det er umulig å beskrive mine følelser hver gang tau- get blev strammet, fordi treet svaiet inn mot land. Jeg sparket imot og holdt igjen, men treet var for tungt. Endelig stilnet morgenvinden av, og treet stod fremdeles. Jeg var modløs og utmattet og krøp atter opover min stige for å få litt hvile, som jeg godt kunde trenge efter arbeidet og den spenning jeg hadde vært 1. Jeg kastet et blikk på det store tre som så lenge hadde motstått alle mine bestrebelser og gikk hen til mitt leie. Da knaket det i treet, det knaket atter, det rørte sig, sank likesom sammen der hvor Jeg hadde brent det av, heldte over, først langsomt, så hurtig og lå en- delig tversover kløften med et fryktelig brak! I sitt fall knuste det grener og trær på den annen side, og jeg kunde se dets topp langt inne på den annen ø-. Fallet var så voldsomt, og tyngden så stor, at sterke,