63 mannstykke grener, som ikke hadde møtt nogen mot- stand, gikk av og falt ned i kløften. Om treet plutselig var blitt splintrer av lynet like for mine øine og like ved mig, kunde det ikke ha gjort større inntrykk. Jeg falt uvillkårlig på kne, foldet hendene og lukket øinene. Det var med en viss skyhet og frykt jeg gikk hen tll randen av kløften for å se om jeg også hadde fått en pålidelig bro. Såvidt jeg kunde se var treet helt over kløften, og det kunde visstnok bære mig; men jeg var for trett og beveget till å våge mig over. Jeg gikk derfor hen og la mig, jeg trengte både å hvile og tenke, ti det var klart at det forestod en betydelig for- andring 1 mitt liv. Men jeg kom ikke til å tenke lenge, for med en hjertelig takk for den lykkelige begivenhet sovnet jeg inn. Den følgende morgen våknet jeg midt i en drøm om at nogen holdt på å koke i min sølvgryte. Jeg syntes jeg hørte klangen av metallet mot stenene som dannet mitt ildsted, — jeg slo øinene op, — det var riktig nok: det klang i sølvbollen! Og et tobenet vesen sto ved min arne! Sjørøveren, hvis skatt jeg hadde tunnet, hjerneskallens eier og hele min frykt vendte tilbake. Jeg kunde ikke samle mig. Jeg for op og grep uvilkårlig mine pistoler. Nogen busker skjulte ennu delvis den som stod ved sølvbollen. Jeg så nærmere efter. Det var en stor ape! Nu var jeg lysvåken, og den overtroiske frykt vek for den uro man alltid føler ved å stå overfor et ukjent dyr, hvis styrke og sindelag man ikke kjenner. Men jeg var ikke redd av naturen; jeg gikk nærmere med pistolene 1 helspenn. Da apen hørte mine skritt, så den sig om, og da den fikk øie på mig, utstøtte den et hyl og for med sølvbollen i den ene hånd bortover trestammen, min bro, og over til det annet land. Først da den var over, samlet jeg mig så meget at jeg sendte