66 tok en pistol i hånden, min lange kniv hadde jeg i beltet og sverdet ved siden, og trengte så frem. Der var ingen vei eller sti, slik som det gjerne blir i en skog hvor store dyr vanker, men det var allikevel midt i dette store villrede av trer og slyngplanter en åpning, her og der var en gren brukket og en plante noget beskadiget; det så ut som nogen hadde gått der, men hvad dette var, lot sig ikke avgjøre. Kanskje det bare var spor efter apen. Jeg hadde intet bedre enn å følge efter, og jeg gjorde merker i trærne for å finne tilbake. ; Det heter at den som går sig bort i mørket eller i skogen, skal ha tilbøielighet til å gå i ring, og at denne ring alltid gjøres tilvenstre. Hvad grunnen til det er, vet jeg ikke, kanskje den venstre side av legemet er mindre utviklet enn den høire. Også min vei førte mig mot venstre, det så jeg siden, kanskje det i dette tilfelle kom av at landet heldte ned mot den kant. Sakte snek jeg mig fremover; det var ingen rolig, frei- dig gang, jeg hørte hjertet mitt banke, og jeg stanset ofte for å lytte. Jeg hørte enkelte fugler som flakset inne mellem grenene, men jeg så dem ikke, i regelen var alt stille. Det er i det hele tatt en erfaring som den der ikke er vant til å gå i skog og mark snart vil gjøre, at han ser og hører lite til ville dyr, selv på de steder hvor der er nok av dem. Man skal kjenne dyrenes vaner for å få se dem, man må være ute på den rette tid av døgnet, og man må gå lydløst. Jeg trengte lengere og lengere inn i den tette skog, men der viste sig ingen forandring, og tiltross for all min speiden til alle kanter, så jeg intet tre med frukt eller noget som jeg kunde spise. Jeg begynte å bli redd for at der kanskje ikke fantes trær som kunde være til nytte for mig. Sulten plaget mig, til apen hadde narret mig ut på min opdagelsesreise uten at jeg først fikk spist mitt tarvelige måltid, og jeg be- gynte alt å tenke på å vende tilbake til Skilpaddeøen,