68 Jeg gav mig god ro med min frokost, for jeg var meget sulten. Landskapet som lå foran mig var også så pent: først de store, herlige trekroner i hvis skygge jeg satt, så ved mine føtter den temmelig bratte styrtning, så en herlig skog som bølget op og ned efter jordsmonnet og vekslet i farven efter de trær hvorav den på de forskjellige steder hovedsakelig bestod, så sjøen — kanskje en innsjø — og endelig det store hav. Dette var tilvenstre: tilhøire og rett frem strakte skogen sig langt, langt bort, og endelig langt, langt i bakgrunnen fortonet sig nogen høie, blå fjell. Men over alt dette hvilte en taushet og en ensom- het som trykket mitt sinn; de smukke fugler som flag- ret over mig, insektene, som summet i solskinnet, nu og da en papegøies plapren eller lyden av et eller an- net mig ukjent dyr, kunde ikke live mig op. Jeg spi- ste og drakk, fordi jeg var sulten; men hvor ganske anderledes vilde jeg ikke ha nydt alt dette, både ut- sikten og kokosnøtten, hvis jeg hadde hatt menneske- lig selskap! Mine tanker gikk til mitt hjem oppe i det kolde norden, de dvelte hjemme i den simple dagligstue, jeg gjenkalte mig i erindringen mine foreldre og søsken, som jeg nu aldri skulde se mere; jeg tenkte på «Lord Nelson», på kapteinen som var druknet, på forliset, på Jens og Mary. Ja, hvor var de nu? Var jeg som var blitt tilbake på det til undergang viede skib, den eneste som var frelst? eller hadde de skrøpelige båter båret dem hen til gjestmilde land? Tenkte Jens og Mary på mig? Vilde de gjøre noget forsøk på å komme efter om jeg var blitt et rov for de rasende bølger og de grådige haier, eller hadde de tro på at jeg kanskje kunde leve? Jeg satt lenge slik og tenkte på fortiden, og først da det var langt over middag, gikk jeg tilbake fra Apekattøen; i tankene hadde jeg nemlig alt døpt det nye land som min bro hadde åpnet mig adgangen