69 til, for Apekattøen. Navnet blev aldri uttalt. Jeg tenkte undertiden på å snakke med mig selv eller synge, men jeg var redd for min egen stemme og turde ikke. Jeg hadde heller ikke vært så glad at jeg følte nogen trang til å juble ut. Men klapphornet hadde jeg øvet mig flittig på, og jeg kunde alt nu de fleste av nasjonalsangene. Hornet fulgte mig på alle mine vandringer, det var mitt eneste selskap. Uaktet jeg altså var kommet over avgrunnen og derved inn i et land som visselig vilde by mig mange nydelser og bøte mange savn, var jeg ikke egentlig glad da jeg efter den første tur om aftenen kom til- bake til mitt simple hus ved det store tre. Jeg følte mig ikke lenger så trygg, det var som om broen hadde åpnet en vei inn i min festning. Da jeg skulde legge mig om aftenen, var jeg i stor tvil om jeg skulde sove 1 huset mitt, som bare bestod av grener, eller om jeg skulde våge mig til å ligge i hulen. Tanken på apekattens besøk den foregående morgen gjorde mig redd for å ligge ganske ubeskyttet; men jeg hadde ikke stort mod på hulen heller. Vel er det så, at aper i almindelighet ikke angriper folk; men andre dyr kunde gå over broen. Et dyr av katte- slekten, en tiger f. eks., vilde lett kunde gå bortover stammen. Ikke desto mindre la jeg mig i mitt hus av grener, stengte det så godt som omstendighetene tillot det, og stolte forresten på Gud og mine våben. Men jeg var så forsiktig at jeg tendte op et stort bål. Jeg hadde vært så meget i bevegelse i dagens løp, at jeg snart sovnet inn, og jeg sov uforstyrret til .mor- genen. Der hadde ikke vist sig spor hverken av aper eller tigere ved mitt leie. Med godt mod stod jeg op, og besluttet mig til i dagens løp å gjøre en riktig lang opdagelsesreise, godt utrustet. Jeg fulgte samme vei som den foregående dag, og satt allerede tidlig. om formiddagen ved kokostreet. Da jeg hadde hvilt: mig, spist og drukket, kand