72 iakttagelser; som jeg nemlig gikk ved treet og be- undret dets uhyre størrelse, så jeg et par øine som stirret på mig fra et hull nede ved roten av treet. Det var gnistrende øine, med slett ikke noget videre behagelig uttrykk. Jeg så bare øinene, men de for- talte mig straks at jeg hadde med et dyr av katte- slekten å gjøre. Alle de historier som jeg hadde hørt om løver og tigere, for igjennem mitt hode, og jeg ventet hvert øieblikk å se et slikt dyr krype frem. Men dyret krøp slett ikke frem, men, — — og dette var nesten ennu verre — — det bare så på mig; men med et slikt blikk! Jeg kunde hverken røre hånd eller fot, jeg stod som naglet til stedet. Vi, dyret og jeg, så på hverandre en. stund, — — — endelig syntes dets nysgjerrighet å være tilfredsstillet, det trakk hodet tilbake og blev borte. Det var en lettelse, jeg fikk atter mine sansers og lemmers bruk, og trakk mig bakenom treet for så å gå til min ild og min bakerovn. Men også på denne side hadde treet ét hull, og det omtrent i høide med mitt bryst. Jeg så at lyset fra den annen side falt inni treet som måtte være full- stendig hult. Lyset falt igjennem det samme hull som jeg hadde sett dyret titte frem igjennem. Og hvad så jeg vel derinne? . Jo, et dyr; om det var en tiger eller en leopard, kunde jeg ikke se; men at her var fare påferde var klart nok, — — ikke just i øieblikket, men når dyret atter fikk øie på mig. Nu nettop lekte det nokså pent med to nydelige unger, riktig vakre kattunger. Dyrets skarpe øre opfattet øieblikkelig den lyd som blev forårsaket ved at jeg nærmet mig åphingen av treet. Den vendte hodet, og atter var de to øine festet på mig. Det freste eller knurret da det så mig; det var altså ikke i godt lune. Jeg kunde imidlertid ikke la dette dyr bli boende i det hule tre, hvis jeg selv skulde ta ophold ved bukten; en" kamp måtte derfor komme til å stå