J& var hvitt og bløtt. Det hang en mengde slike frukter oppe i treet; jeg hadde altså her et brødfrukttre, og en verdifullere opdagelse kunde jeg ikke ha gjort. Dette ene tre var mer enn belønning for dagens møie. Jeg smakte på frukten, den var ikke god. Jeg måtte forsøke å steke den, og det var lett gjort, nu da jeg hadde midler til å få tendt ild. Uaktet fuglene hadde hakket i den, var det allikevel mer enn nok som ennu var dekket med skall og altså aldeles rent. Treet var nemlig for høit til at jeg kunde klyve op i det. Men da jeg nu var kommet over den store kløft på min egen bro, og jeg hadde funnet et tre som kunde gi mig livsophold, næret jeg ingen tvil om at jeg nok skulde finne midler til å komme op i det. Imidlertid grov jeg et hull i sanden og laget et bål; da det var utbrent, viklet jeg blader om brødfrukten, la den ned på glørne i hullet, øste sand ovenpå og gjorde så atter et bål ovenpå det hele. Så visste jeg at mitt brød vilde være stekt om ikke lang tid. Den måte å steke både fugl og fisk på, bruker mange ville folk, og den er fortrinlig; det hadde jeg ofte lest. Så begynte jeg å se mig om videre ute ved bukten. Alt forekom mig så vakkert at jeg allerede begynte å tenke på om jeg ikke burde innrette min bolig her. Et stykke fra den bratte fjellvegg stod et tre så stort at jeg nesten ikke trodde mine egne øine; ja, ved første øiekast var det ikke en gang mulig å få nogen forestilling om hvor stort det var, men jeg skrittet siden op omkring det og fant at det var 80 skritt om- kring det. Høiden var også meget stor, skjønt ikke i forhold til tykkelsen. Grenene, som var meget tykke, gikk rett ut fra stammen og dannet et tak som bedekket en meget stor flate. Uaktet treet stod hen- imot tyve meter fra fjellveggen, strake grenene sig like hen til, ja, op på den. Treet var nemlig høiere enn fjellknausen. Men det var først siden at jeg gjorde alle disse