74 strupen på mig. Med forholdsvis stø hånd hevet ) jeg derfor den ene pistol op til hullet, tok sikte på de stikkende øine, og trakk av. Det lød et skrik, der skjedde et sprang, en dyrelabb kom gjennem røken ut av hullet, og hele dyret anstrengte sig for å komme igjennem. Men hullet var for lite. Jeg trakk mitt pi og hugg labben av. Dyret falt tilbake inn i treet, men kun for straks efter å stikke den annen labb ut; men innen jeg kunde få brukt mitt sverd, falt dyret atter tilbake. Røken var ennu ikke trukket så meget bort at jeg kunde se tydelig inn i treet, og den labb som jeg hadde hugget av dyret, var så kraftig at jeg ikke turde stikke hodet inn for å se nøiere efter så lenge den annen labb ennu satt uskadt på sin eier- mann. Med den ennu ladte pistol i den ene hånd og det dragne sverd i den annen stod jeg ferdig om dyret skulde krype ut av treet og angripe mig i åpen mark. Men alt blev stille, jeg hørte et par ganger en svak lyd inne fra treet, men den syntes å komme fra ungene. Endelig var røken trukket bort. Dyret lå utstrakt på gulvet, det rørte sig ikke, de to unger krøp omkring som om de vilde vekke det. Men da jeg ikke kunde være sikker på at det var dødt, hadde jeg ingen lyst til å krype inn i treet. Efter å ha lagt nøje merke til hvorledes dyret lå, forlot jeg treet og gikk tilbake til min bakerovn. Her var bålet nedbrent, og da jeg karret kullene bort og hadde tatt av de forbrente blader og skorpen, hadde jeg det deiligste hvetebrød. Dette var et lekkert måltid for mig som i lang tid ikke hadde smakt annen planteføde enn kål, kokt i vann, og syre. Men vann! Når man spiser blir man tørst. Jeg hadde jo vann på min sølvkanne, men efter at jeg hadde hatt det med mig på reisen hele formiddagen, var det slett ikke velsmakende lenger. Borte ved det store tre hadde jeg bestemt sett vann like inne under fjellet.