75 Med mitt deilige brød i hånden gikk jeg tilbake til dragetreet; ti det var et slikt i hvilket jeg hadde skutt det ukjente dyr. Like inne ved fjellveggen, likesom bak dragetreet, fant jeg en kilde med deilig vann, og her nød jeg min middag. Det var imidlertid blitt langt på dag, solen stod høit på himmelen, og jeg følte trang til å sove; i de varme land er det nemlig nesten en nødvendighet å hvile på den varmeste tid av dagen. Men hvor skulde jeg legge mig? Det var ikke her som på Skilpaddeøen, at jeg kunde legge mig hvor- somhelst. Ikke lenger tid enn jeg hadde vært på Apekattøen, hadde jeg alt sett aper, slanger og et stort firføttet dyr, som hadde vist både vilje og evne til å skade mig. Når jeg satte mig i besiddelse av det hule tre, måtte jeg der kunde hvile meget bekvemt og sikkert. De Innvånere som var der nu, fikk jeg fordrive, og det var ikke rimelig at f. eks. en slange holdt sig derinne i slikt selskap. Da jeg kikket inn gjennem hullet, så jeg at det store dyr lå akkurat i samme stilling som før; ungene kravlet omkring og skrek. Jeg gikk omkring treet og krøp inn, men vær viss på at jeg stakk mitt dragne sverd inn først og dernest hånden med pistolen og endelig fulgte efter selv. Jeg betenkte mig imidlertid ikke synderlig på å krype inn, ti det var tydelig at dyret var dødt. Da jeg var kommet inn i treet, reiste jeg mig straks op for desto bedre å kunne forsvare mig om det skulde bli nødvendig. Man må nemlig ikke tenke sig at det hule tre var som et av våre eketrær, hvor to mann til nød kan klemme sig sammen. Treet var sine femten meter i tversnitt, og rummet inne var da nesten to meter på hver kant. Det var altså et lite værelse jeg kom inn i. Dyret lå på ryggen slik som det var falt ned fra hullet da det siste gang slo efter mig. Jeg stakk min