76 klinge gjennem det uten at det rørte sig. Det var altså uskadelig. De små unger pep og skrek, men dem enset jeg ikke. Det var: deres mor jeg hadde skutt. De stakkars små, de var ikke så store at de kunde sørge for sig selv ennu. | Jeg trakk moren ut av treet. Ungene fulgte med. Den voksne var et vakkert, kraftig dyr, og jeg priste mig lykkelig over at jeg hadde vært utenfor treet og ikke inne da kampen stod på. Og hvilket deilig, bløtt skinn! Det kunde komme til nytte. Jeg flådde den derfor, og slo skinnet fast på stammen av et tre med nogen pinner. Ungene løp der frem og tilbake. Var snart inne I treet og snart ute. Jeg lot dem stelle sig selv. Da jeg kastet skrotten av det flådde dyr ut i bukten, blev den nesten øieblikkelig grepet av en hai. Det var altså nødvendig å være forsiktig hvis man vilde bade sig her. På denne måte fikk jeg ingen middagssøvn, ti innen skinnet var avflådd og pinnet fast, var det langt ut på eftermiddagen, og jeg måtte beslutte mig til enten å bli hvor jeg var for natten, eller også straks gå til- bake til Skilpaddøen. Jeg valgte å bli og besluttet å gjøre det hule tre til mitt natteherberge. Men mat måtte jeg også ha: jeg måtte op i brødfrukttreet. Dette var ikke så lett gjort. Treet var høit, tykt og glatt; jeg måtte enten ha et taug derop, eller også en tynnere stang å klatre efter. Men hadde jeg hatt meget å kjempe med for å komme over til Apekattøen, så lot det til at jeg skulde ha lykken med mig når jeg først var kommer der. Da jeg kom tilbake til brødfrukttreet, var det fullt besatt av aper, som uten minste hensyn til at jeg nu syntes at treet var mitt, og at jeg gjerne vilde beholde frukten for mig selv, klatret fra gren til gren med de store frukter i hendene. For å jage dem bort, tok jeg en sten og kastet op