87 gelige luft, fuglesangen og insektenes summen, at en ny sommer var begynt. Det var som jeg fikk ny kraft og nytt mod. Og hvor vakkert var ikke alt! Hele naturen hadde klædt sig 1 en lysere og gladere drakt, alt var friskt og kraf- tig. De bambusrør jeg hadde plantet, hadde vokset meget og syntes virkelig å ville danne en nesten uover- stigelig skranke innen sommeren var omme. Dagen efterat regntiden var slutt, gikk jeg for å se om der hadde 'vært nogen ved min første bolig på Skilpaddeøen. Den utskårne hånd pekte op mot broen, og ingen syntes å ha vært der. Der var heller ingen forandring i i hulen. På hjemveien gikk jeg fra broen noget lenger til- høire, fulgt av min stadige ledsager, leoparden Odin, som streifet om til alle kanter; Freia hadde jeg bun- det hjemme i i gården. Som jeg gikk over en temmelig bar åsrygg inne i skogen, kom to gjeter løpende like imot mig, forfulgt av min leopard. Den gamle han- leopard Jeg hadde drept, hadde Jo bragt med sig en unggjet, så jeg visste at der måtte finnes gjeter på øen, men de var aldri før kommet i min vei. Blinde av skrekk for gjetene like inn til mig, så det var ikke vanskelig at kaste et taug, som jeg pleiet å leie Odin i, om halsen på den største. Gjeten trakk mig med et stykke; men jeg | bandt den hurtig fast til et tre og for- beredte mig på å møte leoparden, ti jeg forutså at den i jaktlystens hete ikke vilde la sig stanse av mine til- rop. Jeg fikk heldigvis også tak i den, men uaktet den var ung ennu, måtte jeg anvende all min kraft for å holde den. Den vilde nok ikke bite mig, og den gjorde det ikke heller, men den hadde nok større herredømme over sine tenner enn over sine klør, ti jeg fikk en mengde rifter. Jeg måtte kaste mig over den, trykke den ned og banke den. Ved denne leilighet stod det en kamp mellem oss, som var avgjørende for dens fremtid. Jeg måtte tiltvinge mig lydighet selv