94 som lå tilbake måtte ha vært meget lenger for å passe til snittet på treet. På flisene så det ut som om det var gjort før regn- tiden, for flisene var aldeles tildekket med sand. Men det var heller ikke et år siden, for stokken var ikke helt tørr ennu, selv om den visstnok var udyktig til å frembringe nye skudd. Alt dette så jeg, men hvad så jeg mere? hvad var det som hang like foran mig? Det var et knivbelte med knivslir, og knivbeltet og knivsliren var min, den som Mary i spøk hadde spent om sig på hin ulykke- lige dag da skibet forliste. Hjerneskallen hadde skremt mig, leopardene hadde jeg overvunnet; men dette knivbelte bragte mig først den mest levende glede og så den dypeste skuffelse. Der hvor beltet er, må også den være som bar det, var min første tanke. Men så tenkte jeg på at hvis hun hadde vært i nærheten, hadde hun ikke latt beltet henge der så lenge. Det hadde hengt ute i vær og vind, læret var sprukket og sprøtt, messingbeslaget var an- løpet. Hadde også Jens vært her? Det var sannsynlig; ti kniven som hadde skåret av grenen var ført med en stø og sterk hånd. Hvad skulde de med den tynne gren, og hvorfor var beltet blitt hengende? eller hvor- ledes hadde de kunnet glemme det? De hadde da visst ikke for meget å passe på, for i båten som de satt i da de drev fra vraket, hadde det bare vært få ting. Jeg satte mig ned og tenkte. Kanskje var de kastet 1 land her; Jens hadde fått kniven for å spikke grenen av; men hvad skulde han med den? Den var ikke tykk nok til at den kunde tjene til våben, og en stokk til støtte behøvde man ikke straks man kom iland. Men de var kanskje kommet i land på et annet sted? Var det noget spor av båten nede ved stranden? Jeg lette omhyggelig nede ved stranden. Ved et lille frem- spring av fjellet lå der to løse stener, den ene ovenpå