95 den annen, omtrent slik som man så ofte ser dem hvor folk i en snarvending vil binde en båt. Hadde det ligget en båt her? Jeg kunde ikke se det; men lenger oppe på stranden var det tydelig merke efter at ste- nene før hadde ligget, tildels nede i sandet! Stenenc var altså bragt ned til vannkanten. Men atter og atter kom jeg tilbake til det spørsmål hvorledes man hadde kunnet henge knivbeltet fra sig; man trengte det jo igjen når man skulde bære kniven med sig. Alt hvad jeg så, og alt hvad jeg ikke så, forstyrret mig slik at jeg ikke visste hvad jeg skulde gjøre eller tenke. Et spor hadde jeg. Mary eller Jens eller begge to måtte efter all sannsynlighet ha vært der, de hadde vært på Apekattøen, de var der kanskje ennu. Jeg måtte søke dem op. Uaktet det spor mine venner hadde efterlatt var så gammelt, vil man visstnok finne det rimelig at jeg undersøkte alt i nærheten, og at jeg næret et svakt håp om å finne dem. Med denne søken gikk den ene time efter den annen, og innen jeg tenkte på det, led det så langt på dag at jeg ikke kunde komme hjem til mitt hus om aftenen. Jeg måtte søke mig et natte- leie, men nu var jeg ikke redd for å sove ute lenger. Mine leoparder var ute på jagt; når de kom tilbake, vilde jeg binde dem, og de vilde nok holde vakt og vekke mig hvis det var nogen fare påferde. Jeg hadde mat både til aftens og den følgende morgen; når jeg gikk hjem i betimelig tid, kunde jeg ruste mig ut - min forestående lange utflukt. Natten gikk rolig, den følgende morgen var jeg atter tilbake på vn sted, efter å ha vært hjemme og forsynt mig med «hvad huset formådde». Det var ikke meget, men jeg hadde nu alt lenge vært vant til ikke å ha overflod. Av det ene leopardskinn gjorde jeg en slags ransel, og i den pakket jeg så meget mat den kunde rumme og kuler og krutt. Med min sabel ved siden, mine to pistoler og en lang kniv i beltet var jeg godt rustet.