20 annen mil eller så, og landet på den annen side kunde Jeg se temmelig tydelig. Eftersom tiden gikk, hadde jeg mere og mere tapt håpet om å finne Jens og Mary; men nu da jeg fikk se det nye land, blev jeg nesten grepet av fortvilelse, for i samme ø'eblikk var det som om noget sa mig at der over måtte jeg søke dem. Men jeg hadde ikke nogen båt og ingen midler til å bygge en, ja, ikke en- gang til å slå sammen en forsvarlig flåte. Jeg kunde ikke forlate stedet; det var som om jeg samtidig måtte forlate håpet om nogensinne atter å treffe mine kjære venner. I almindelighet pleiet jeg ikke å drømme; men den natt på pynten drømte jeg hele tiden; jeg drømte, våknet og drømte igjen, og alltid var det om mitt hjem i Norge. Uaktet jeg om aftenen hadde tenkt på Mary og Jens, drømte jeg om far, mor og mine søsken. Jeg husker så godt at jeg drømte at jeg lå hjemme i min egen seng. Jeg var bare et lite barn; mor hadde klædt av mig, hadde foldet mine hender og sagt fore en bøn som jeg skulde si efter og lære. Jeg våknet idet jeg leste Fadervår. Atter sovnet jeg inn. Da var jeg ikke i min seng; jeg var ute i en munter lek blandt mine kamerater. Ja, den natt levet jeg virkelig hele mitt liv op igjen; men det var alle livets lyssider, alt var godt, trygt og behagelig. Da jeg våknet, hvor ganske anderledes var det ikke så i virkeligheten! Men hvad var dette? Hvor var vannet? Jeg hadde lagt mig ved et vann som var minst en mil bredt, men nu var det borte? Det var først en dyndet, våt kystrann, så en lang strekning av tørr sand, såvidt jeg kunde se helt hen til det annet land. Jeg hadde sett så meget av flo og ebbe i min tid, at jeg forstod at de var grunnen til vannets forsvinnen, og jeg hadde tillike en så levende erindring om den natt jeg tilbragte utenfor hulen, da strandveien var 7 — Håkon Håkonsen