98 overskyllet, at jeg tok mig vel iakt for å betro mig til den tørre sandflate før jeg hadde undersøkt hvor høit vannet steg. Kanskje vannet bare stod litt over det lave land, så det vilde være mulig å vade over fra min ø. Jeg besluttet mig til å undersøke dette, og imidler- td kunde jeg fortsette mine undersøkelser langs kysten. Jeg gikk altså videre langs stranden som ennu var tørr, og kom endelig inn i en skog som gikk helt ut I vannet. Men hvilken skog! Det vilde være forgjæves å for- søke å finne en lignelse for den: jeg må da heller for- telle hvorledes trærne vokser og formerer sig i den. Det var en mangroveskog. Av dem finnes der mange ved alle flodutløp og sumpige kyster i Amerika, på Borneo og Madagaskar. Frøet av mangrovetreet spirer alt i frukten; det blir ti tommer langt og smalt, faller ned og fester sig i det bløte dynd hvori mortreet står. Treet skyter røtter med stor hurtighet. Så skyter nye røtter ut fra stammen ovenfor; de senker sig nedad og vokser fast. Treet står så å si på stolper eller støtter. Når treet blir 12 fot høit, får det ikke flere røtter, men kronen vokser frem, og øverst 1 den vokser det ut lange rustfarvede grener, luftrøtter, som henger ned likesom taug og vokser fast i grunnen. Treet har altså røtter både 1 rot og topp og står uan- fektet av storm og bølgeslag. Man vil lett kunne tenke sig hvor uigjennemtrengelig en slik skog er. Jeg forsøkte å arbeide mig gjennem den, men det gikk langsomt. Nede mellem røttene var grunnen bløt og dyndet, så jeg måtte hoppe fra rot til rot, og av mygg, moskitos, var det slik mengde at det var meget værre enn noget orekratt hjemme. En umådelig mengde av allslags andre dyr ferdedes også herinne i halvmørket og nede i det mudrete vann: Sjøpølser, havpinnsvin, tanglopper, krabber og fisk. Opover røttene, så langt som vannet steg ved høivann, hadde