195 nærmere, men den samme frykt for å gå inn holdt den tilbake. Mon den luktet at menneskehender nylig hadde rørt ved bambusrørene? Det har antagelig vært så, for inne i skogen måtte den gå gjennem mange åpninger som var meget mindre enn denne. Men som alle vilde dyr hadde den stor frykt for alt menneske- verk. Der stod den altså og var sikkert gått sin vei igjen, dersom ikke heldigvis først den lille og siden den store gjet hadde stemt i et brek som den ikke kunde motstå. Med et «gjetesprang» var den langt innenfor gjerdet, og med et par til var den nede hos gjetene. Jeg var ikke vidne til det venskabelige møte mellem de to, formodentlig gamle bekjente fra skogen, for jeg skyndte mig hen til åpningen, og få minutter efter var den lukket. Bukken var min, og mine gjeter hadde fått selskap! Ja, jeg selv hadde jo også på en måte fått selskap. Bare den som lenge har levet ensom, kan gjøre sig en forestilling om hvor glad man kan bli i dyrenes selskap. Du kan bli forbauset, ja hen- rykt over alt det vakre og store i naturen, du kan med glede se på en vakker utsikt, forbauses over de skyhøie trær, og virkelig med en slags kjærlighet be- trakte de små vakre blomster; men du kan ikke snakke med utsikten, med treet eller med blomsten. Dyret derimot kan du snakke med, du gir det navn, det lærer sitt navn å kjenne, mottar dine kjærtegn og ser dig inn i øinene som om det vilde si: «Jeg kan ikke snakke, men jeg forstår hvad du sier.» Nå behøvde jeg ikke lenger være redd for å vise mig; for bukken kunde visstnok springe fra mig, men den måtte bli i haven, om den enn var aldri så vill, og jeg håpet på at vi ved fortsatt «omgang» skulde li gode venner. Da jeg kom ned til den, var den så ivrig beskjeftiget med å snuse på de to gjeter, at den ikke la merke til mig før jeg nesten var like ved den.