106 Jeg skal aldri glemme det forbausende ansikt den satte op. Den kunde åpenbart ikke forstå hvad jeg var for en. Men det var bare et øieblikk, så syntes hele sannheten å stå klar for den, den gjorde et sprang bakut, og i ett nu var den oppe ved åpningen som jeg hadde stengt. Og det var merkelig, for det at den søkte dit, viste jo at den hadde en forestilling om at den var innestengt. Da den ikke kunde komme ut, løp den langs gjerdet og endelig inn i haven så langt bort fra mig som mulig. Jeg fulgte ikke efter den, men lot den ifred. Leseren vil kanskje synes det er forunderlig at jeg som var født ved kysten og som nesten alle mine da- ger hadde ferdedes på sjøen, nu efterat jeg var kom- met til den ensomme ø, ikke hadde gjort noget forsøk på å lage mig en båt eller en flåte; men det var nettop mitt nøie kjennskap til sjøen, og hvor farlig det er å ferdes på den med dårlige redskaper, som avhold: mig fra å gjøre noe sådant forsøk. Hittil hadde dess- uten sjøen ikke kunnet by noget som jeg ikke kunde få på land, og alle haiene som næsten til alle dagens tider og overalt svermet omkring kysten, skulde ikke bidra til å lokke mig ut på sjøen. Den som engang har vært så ulykkelig å se en kamp mellem et menneske og en hai — og det hadde jeg sett — han vil ha fått en gavnlig skrekk for disse uhyrer, og en gyselig erin- dring som aldri vil forlate ham. Men nu da jeg hadde sett et vrak ligge så langt fra kysten, hadde jeg fått den sterkeste opfordring til å trosse de farer som var forbundet med en reise ditut. Med de midler som stod til min rådighet var det mig så godt som umulig å lage en båt; det måtte i tilfelle være en kano som møisommelig var uthulet av en stokk, men erindringen om alt arbeide jeg hadde hatt med å felle det store tre på Skilpaddeøen, bragte mig til å opgi hver tanke på det. På mine reiser hadde jeg også været i Kina og hadde sett hvordan man der