LITE overflaten noget til siden, men bare for med større raseri å fornye sitt angrep. Også denne gang fikk den adskillige stikk av min kniv, blodet fløt og vannet skummet av dens rasende slag. Jeg var så optatt av kampen med denne hai, at jeg først siden så at flåten var omgitt av en hel tlokk. Den sårede hai opga ikke kampen, men dens bevegelser blev spakere og lang- sommere, så jeg ikke bare fikk anledning til å stikke, men også å gi den et langt skår mellem brystfinnene. Efter nogen slag med halen var den død. Dette var min redning, ti de andre haier kastet sig over den døde med rasende grådighet og glemte mig som atter tok årene fatt for å komme til skibet. Jeg hadde anstrengt mig før, men vissheten om at haiene nok vilde finne veien efter, bragte mig til å bruke årene med all kraft, og jeg var virkelig så hel- dig å komme hen til det skjær hvor vraket stod fast, innen de hadde slukt sin ulykkelige kamerat. Den overhengende dødsfare jeg således hadde und- gått fikk mig til å glemme å glede mig over at jeg var kommet frem. Jeg tenkte bare på min frelse og takket ham der nu likesom alltid før så kjærlig hadde fridd mig fra nød og fare. Jeg så straks at jeg var kommet på et kjent sted; det var «Lord Nelson», eller iallfall den del av den som stormen og bølgene hadde spart. Jeg visste hvor skibets forstavn var blitt av, den var gått under, var knust og splintret, men akterdelen var lettet op mel- lem to skjær, og her stod den så godt som på tørt land. Det vakte minner å komme ombord her! Der var døren til chefskahytten, hvor den tyranniske skipper hadde svoret så mangen drøi ed, drukket så mangt et glass; der var den lille lukaf hvor Mary hadde holdt til, hvor hun hadde sørget og grått, og hvorfra hun blev kalt ut for å erfare at skipperen og mannskapet hadde forlatt hende. Jeg følte et slags selskap i disse