II2 kjente omgivelser; det var som om jeg igjen var kom- met til «folk». Alt ombord var angrepet av vinn og vær; men jeg kunde da sikkert vente å finne mange ting som vilde være både nyttige og behagelige. Klær og våben tenkte jeg først på, for vistnok hadde jeg funnet våben i sjø- røverhulen, men min beholdning av krutt var meget liten. Fremfor alt måtte jeg skaffe mig en farkost som kunde stå sig bedre i kampen mot bølger og haier enn den dårlige flåte, som nær hadde bragt mig i for- dærvelse. Uaktet skibet var gått av midtskibs, fan- tes der en mangfoldighet av ting, hvorav jeg lett kunde gjøre en både stor og sterk flåte; men dette arbeide vilde ta tid, og jeg måtte derfor bestemme mig til å bli ombord på «Lord Nelson» natten over, idet min frykt for at en storm plutselig skulde springe op og ødelegge vraket overvandtes av frykten for atter å gi mig ikast med haiene på den lille flåte. Jeg gikk fra kahytt til kahytt og fra rum til rum for å se hvad jeg lettest kund» lage en flåte av. I et av rummene fant jeg flere gamle tønner; jeg be- sluttet å lage flåtens grunnlag av disse, men forat de skulde være til nogen nytte, måtte de være tette; jeg slo derfor et taug omkring dem og kastet dem tilsjøs. Der var også planker og bord som jeg kunde legge ovenpå tønnene til gulv eller dekk, og verktøi fant jeg i tømmermannens kiste. Efter å ha arbeidet i flere timer var jeg både trett og sulten; jeg vilde derfor anvende resten av dagen til å undersøke hvad jeg burde ta med mig iland — men først og fremst måtte jeg ha noget å spise. Jeg var for godt kjent ombord til å behøve å søke lenge efter mat. Skibets proviant hadde ikke falt i folkenes smak, og den hadde heller ikke vært hver- ken god eller rikelig; men for mig som hadde levet som en villmann i flere måneder, vilde endog meget dårlig sivilisert kost være kjærkommen. Jeg fant