119 hadde øvet mig flittig med, nu da jeg hadde krutt nok. Forsynt med alt som kunde gjøre turen behagelig og sikker, begynte jeg min gang tvers over øen. De to første dager gikk uten at jeg så eller hørte noget used- vanlig. Jeg så meget få dyr; men det falt mig inn at grunnen til det visstnok var den at jeg var 1 «slett selskap», så de fredelige dyr tok sig iakt for å komme mig og mine kamerater, de to leoparder, for nær. Det gikk en fjellrygg langs øen, og den høieste topp raket høit op; jeg la min- vei slik at jeg skulde gå over høideryggen omtrent ved foten av denne topp, på den måte kom den til å ligge mellem min vei og det sund som skilte Apekattøen fra det ukjente land. Da jeg kom i høiden, traff jeg på den samme elv som dannet vannfallet i nærheten av broen. Jeg fulgte elven op- over og kom snart til et sted hvor den dannet et lod- rett fossefall. Ovenfor der, så langt borte at man bare svakt hørte fossebrusen, utvidet elven sig til en klar, stille innsjø, så smukk som jeg aldri hadde sett nogen før. Midt ute i sjøen lå en ø, tett bevokset med trær og busker, og inne mellem disse trær stakk taket av et hus frem! Det var ikke et stenhus eler et bjelke- hus, men en hytte av grener og blader. Hvis disse blader som den var tekket med ikke hadde vært tørket og brunstekt av solen, vilde den ikke falt mig 1 øinene. Hittil hadde jeg vandret fremad sorgløs og fryktløs; men nu stormet håpet og frykten atter inn på mig. Mon det skulde være her Mary og Jens holdt til, eller tilhørte hytten sjørøvere eller ville? Min første inn- skytelse var å løsne et skudd for å vekke opmerksom- het; men ved nærmere eftertanke fant jeg at det visstnok var best å se uten å sees. Jeg måtte legge mig på lur for å finne ut om huset inneholdt venner eller fiender. Jeg valgte et sted hvorfra jeg lett kunde overse hele øen og huset; jeg ventet og speidet time efter time, men ingen levende skapning viste sig. Det var visst ingen hjemme, jeg så ingen båt eller flåte