120 ved øen, og den som bodde der måtte da ha det ene eller det annet for å komme iland. Jeg kunde ikke fra noget sted nøiaktig overskue hele sjøen og dens bredder, båten kunde jo ligge forstukket et eller annet sted. Dette måtte undersøkes. Jeg listet mig fra tre til tre stille og forsiktig nede ved stranden, og ventet hvert øieblikk på å treffe en båt eller en gangsti gjen- nem skogen; men jeg gikk hele sjøen rundt uten å se noget spor. Uaktet det altså var usannsynlig at den lille ø var ubeboet, turde jeg allikevel ikke stole på det. Det begynte alt å lakke mot aften, jeg måtte vente her i det minste til den følgende morgen for å se om nogen vilde vise sig. Det var en forventningsfull aften, natt og morgen jeg tilbragte der; men både mitt håp og min frykt blev gjort tilskamme, ti når jeg undtar endel dyr som . Jeg ikke riktug kunde skjelne i mørket, viste der sig hverken venner eller fiender. Tiltross for at det var klart at hytten ikke hadde nogen beboere, iallfall for tiden, kunde jeg ikke forlate stedet -uten å ha vært iland på øen. Da vannet var ganske stille, og av- standen ikke stor, skulde der ikke stor flåten til for å bære mig over. Jeg flettet sammen en flåte av nogen nedblåste stammer og grener, og endelig stod jeg på øen. Der var ingen spor på stranden, ingen vei, og trær og busker syntes ikke å være rørt av menneskehånd. Med stor forsiktighet nærmet jeg mig huset. Hytten var ikke bygget av ville, for den hadde glugger ul vinduer og en ordentlig dør, og både selve hytten og gluggene var firkantet; de ville bygger derimot nesten bestandig rundt og gjør alle åpninger runde. Jeg kan ikke forklare grunnen til det, men det er en erfarings- setning. Jeg trådte inn i huset. Der var et rått bord, en trebenet krakk og en hylde hvor det stod en blikk- kopp, en blikk-kjele, en stekepanne og nogen andre kjøkkenredskaper. I et hjørne stod en bue med nogen piler og en liten øks; på en plugg som var slått inn i