126 var gått at jeg turde driste mig til det, forsøkte jeg å skyve den bort fra åpningen. Det lykkedes mig og- så efter adskillig arbeide, og endelig hadde jeg den glede å høre den rulle ned ved siden av stubben. Jeg så atter den klare måne lyse over mig; men da jeg fremdeles hørte hyl og tuten i skogen, våget jeg ikke å forlate mitt hull hvor jeg nu følte mig nogenlunde sikker. I fallet hadde riflen fulgt med mig; jeg ladet den og beredte mig på å tilbringe natten hvor jeg var. Natten var slett ikke behagelig; men mitt eventyr var allikevel endt så heldig at jeg måtte takke Gud for den vidunderlige frelse. Mens ville dyr tutet og hylte, søvnet jeg endelig og sov nokså godt resten av natten. Da solen stod på himmelen, følte jeg nytt mod og ny kraft; jeg krøp ut av stubben, ved hvis fot min skrekkelige fiende lå. Den var ikke farlig nu, og allikevel var det med en viss skyhet jeg rørte ved den. Hvor lett kunde den ikke være blitt min bane, og da skulde kanskje en ensom skibbrudden likesom jeg selv en dag være kom- met til mitt hustre, ha funnet mine simple innret- ninger og undret sig over hvilken skjebne jeg vel hadde hatt, likesom jeg undredes over hvad der var rammet hytteboeren på den lille ø. Som jeg stod der og betraktet den døde tiger, raslet det i grenene; jeg for forskrekket sammen og ventet angrep av et glu- pende dyr, men heldigvis var det mine to tamme leo- parder; de knurret og skrek da de så den døde tiger, og nu forstod jeg at de visstnok hadde vært I nær- heten av mig om natten, at de ikke hadde våget å gå nærmere for tigerens skyld, og at de tillike ved sine hyl hadde bragt tigeren til å stanse og på den måte skaffet mig så megen tid at jeg kunde komme op på stubben som gjorde så utmerket nytte. Efter et forfriskende bad i den lille innsjø, begav jeg mig atter på veien. Utbyttet av min nattejagt var altså en tiger, som jeg ikke hadde bruk for; dessuten