127 hadde jeg sett at der var griser på øen. Da jeg efter en møisommelig vandring gjennem skog og mark, kom ned til stranden, lå atter strekningen mellem min ø og det ukjente land tørr. Siden jeg var her sist, hadde jeg fått så mange nyttige ting, at jeg ikke lenger anså det for nogen umulighet å bygge en flåte. Der hvor jeg nu var, hadde jeg imidlertid ingen mid- ler til å foreta noget for å fullføre dette forsøk; jeg var kommet for å fange kaniner og hente nogen flere poteter, og det gav jeg mig nu ivei med. Uaktet det bokstavelig talt myldret av kaniner, var det ikke så lett å fange dem, og det var først efterat jeg hadde opført to lange tette gjerder ved siden av hverandre, at jeg var heldig nok til å få skremt en fire, fem stykker derinn; men det var meget ubetenksomt av mig, for jeg hadde ikke noget å bære dem i. Jeg måtte først lage en kurv; men da jeg aldri hadde forsøkt dette, gikk det temmelig langsomt. Ved hjelp av en smule tålmodighet lykkedes det mig imidlertid å få gjort en kurv eller bur, hvori jeg antok at jeg kunde bære et par kaniner. Men det var gått en hel efter- middag og en natt, og på den tid hadde de inne- stengte kaniner fått tid til å grave sig ut. Da jeg skulde sette mine kaniner i kurven, var de borte alle- sammen, og jeg måtte på jagt efter nye. Jeg bar dem hjem med stort besvær; for det var ytterst vanskelig å komme frem gjennem skogen med en byrde, selv om den var nokså liten. Jeg gikk atter forbi det sted hvor tigeren så nær hadde gjort en bratt ende på mine dager; jeg kom tilbake til sjøen hvor den lille hytte stod ensomt ute på den lille ø; jeg gikk over elven og vandret hjemover nedtrykt og sørgmodig, slik som jeg i den senere tid så ofte hadde vært. Alle ting som jeg hadde fått på vraket, skjerpet min lengsel efter å komme blandt mine medmennesker, istedenfor at det skulde bidra til å gjøre mitt eneboerliv utholdelig om enn ikke behagelig.