13% derfor forgjeves. Jeg kunde se hvor urolig hun var, og hvorledes hun skiftet farve. Hvor jeg lengtet efter å hviske henne et trøstens ord i øret. Men hun var ennu for langt borte fra treet til at jeg turde våge å blande min stemme med papegøienes. De ville hadde imidlertid gjort sig det makelig; de gjorde op et bål, og fra båtene sine bragte de op fisk som de stekte. Det var enda godt at de ikke vilde holde et menneskeætermåltid like utenfor min dør; de var forresten stygge nok til at man kunde tiltro dem det. Mary satt hele tiden som naglet fast til stedet; det var som om hun syntes at hun var kommet til begynnelsen av en riktig vei, men at hun var redd for å røre en fot før hun med bestemthet visste hvor hun skulde sette den. Papegøiene hadde altså bidratt til å vekke hennes opmerksomhet; men de kunde ikke fortelle henne at når hun gikk nærmere hen til treet, vilde hun få vite mere. Jeg kunde ikke uttenke noget middel til å vekke hennes opmerksomhet; ti hvordan jeg enn bar mig ad, vilde jeg være utsatt for å røbe mig for de ville. Jeg tenkte på å åpne min dør og med pistolen i hånd løpe ut og hente Mary; men de villes antall var stort og de var godt bevebnet med buer, lanser og køller; et slag av en av disse køller vilde ha vært nok til å knuse den svake dør av bark som dekket inngangen til treet. Jeg kunde gå ut av treet inn i skogen og rope Mary til mig; men hvem vilde komme først, Mary eller de ville? Jeg var bare en enkelt mann, og uaktet jeg hadde utmerkte våben, var det ikke sannsynlig at jeg kunde stå mig mot en så stor overmakt. Jeg måtte bruke list. Mens jeg fra mutt sikre skjulested så på hvad der foregikk nede ved stranden, hadde de fremmede spist sin mat og spredt sig omkring. Da lød et høit skrik fra en av dem; flere løp til og alle stod og betraktet med opmerksomhet noget nede på marken. De talte i munnen på hverandre, pekte gjentagne ganger på