142 Mary, og den ville som alt en gang før hadde snakket med henne, gikk op til treet og hentet henne. Jeg kunde se at hun nødig fulgte med; men hun blev allikevel med hen til klyngen. Da hun kom der, pekte man først på hennes føtter og så på marken; hennes opmerksomhet blev spent, hun bøiet sig ned og be- traktet lenge og nøie gjenstanden for den almindelige undren. Jeg kunde lenge ikke begripe hvad det var man hadde funnet; men endelig forstod jeg at det var mine fotspor i den fine sand nede ved vannet som hadde forvoldt så meget opstyr. Dette var både vel og ille; Mary vilde derved være blitt bestyrket i sin tro på at jeg-var i nærheten; men de ville hadde tillike fått en mistanke om at øen var befolket. Skulde jeg altså overliste dem, måtte jeg bruke ennu større forsiktighet. Heldigvis var det et belte av større sten mellem strandkanten og mitt tre, hvor mine fotspor ikke hadde efterlatt noget merke. Jeg kunde altså håpe at man ikke vilde falle på å søke efter mig ved eller i treet; at man søkte efter mig frem- gikk tydelig nok av den forsiktighet og nøiaktighet hvermed hele flokken snuste omkring til alle kanter. Det var ikke klart for mig hvilken stilling Mary hadde blandt disse folk. Man hadde tatt fra henne de fleste av hennes klær, og hun blev vel betraktet som et slags lovlig bytte; men hun gjorde ingen slave- tjeneste; hun fikk tvertimot opvartning og blev be- handlet på en annen måte enn de andre kvinner, som aldri snakket eller befattet sig med henne. Jeg næret stor frykt for at den øboer som hadde hentet henne ned til stranden, og som syntes å være anføreren, hadde utsett henne til bytte. Da Mary gikk ned til stranden, ladet jeg to revolvere for å være forberedt på alt. Da jeg så at jeg ikke hadde flere skudd, skyndte jeg mig å åpne en pakke som jeg alltid hadde trodd inneholdt patroner, for den lignet fullstendig en annen pakke som jeg nu hadde brukt op.