136 for; ti jeg vilde nødig ha hans død på min samvittig- het. Det er sannsynlig at at det bare var skrekken som fikk ham til å falle, og at han er svømmet efter båtene; for som alle slike øboere var han visstnok en utmerket svømmer. Nu først fikk jeg tid til å se mig om efter Mary; jeg hadde bare lukket henne inn i mitt hus og siden utelukkende henvendt min opmerksomhet mot de ville. Det var et forunderlig møte derinne i min bo- lig, som nu var alldeles mørk. Mens jeg famlet om- kring efter lys, søkte jeg å berolige henne, idet jeg for- sikret at nu var all fare over. Hun svarte mig at hun ikke var redd, men på den skjelvende stemme kunde jeg høre at hun iallfall hadde vært det. Snart hadde jeg tendt to lys, og vi to gamle venner satt atter midt overfor hverandre. Det var et gledelig møte; vi hadde begge to holdt hverandre for døde, og nu hadde jeg kunnet frelse henne fra den rå ville og by henne et nokså godt opholdssted i mitt tre. Jeg hadde sett Mary hele dagen og i flere timer sittet og tenkt på vårt møte. Min overraskelse var derfor ikke så stor; men Mary var så forstyrret efter alt det der hadde tildratt sig og over hvad hun så, at hun ikke hadde ord for å uttrykke sig, men bare gråt og falt mig om halsen som en søster der har funnet sin bror, og som bror og søster betraktet vi også hverandre. Jeg vil overlate til leseren å tenke sig den glede med hvilken jeg bød henne alt hvad mitt hus formådde, og det var ikke så lite, især av ting som hun hadde sav- net i lang tid. Vi var begge to barn, og vi gledet oss som barn over den lune, sikre bolig. Jeg så at Mary følte sig ille på grunn av den lette indianerdrakt. Heldigvis hadde jeg hennes kuffer: hos mig i treet. Hun blev meget forbauset og glad ved å se den. Jeg gikk utenfor, og da jeg kom tilbake var det den civiliserte pike fra «Lord Nelson» som stod for mig.