137 Jeg hadde naturligvis straks spurt efter Jens Gås- øen. Det var en lang historie Mary hadde å fortelle. I aften måtte jeg nøle mig med den underretning at han levet og levet forholdsvis bra, den gang hun skil- tes fra ham, da de ville tok henne med sig til min ø. Først måtte jeg tilfredsstille hennes nysgjerrighet og fortelle hvorledes jeg hadde hatt det, og hvorledes jeg var kommet til slik makt og velstand. Leseren må huske på, at siden jeg sist fortalte om hvordan mitt hus var, hadde jeg vært ombord på vraket, og der hadde jeg forsynt mig med nesten alle brukelige ting. Det var ikke lenger en fletning av bambusrør som tjente som bord og stoler, jeg hadde nu et pent mahognibord og kahyttstoler, jeg hadde en ordentlig køie. På veggen hang en mengde våben og en bokhylle, og en annen hylle var rikt besatt med skinnende sølvtøi og porselen. Og da jeg dekket vårt bord med hvit duk, sølvgafler og mange lekre saker fra vraket, og av min egen øs frukter, skulde visselig ingen falle på at jeg var kastet iland på den ensomme Ø uten noget annet redskap enn en liten kniv, uten mat, uten drikke, ja næsten uten klær. Jeg hadde all grunn til å være takknemlig for all den lykke som var vederfart mig, og nu da Mary var kommet til mig, vilde jeg kunne glede mig så meget mere over det. Det manglet nu bare at også Jens skulde komme til oss, og det kunde jo hende; sålenge der var liv, var der håp. Mens vi spiste vår aftensmat og glade snakket om nytt og gammelt, hørtes der en lyd utenfor døren. Jeg forstod straks at det var mine to leoparder, men Mary tenkte nok at det var de ville som kom tilbake, og blev ytterst forskrekket. Jeg gikk ut for å hente dem i inn, men jeg var så forsiktig å binde dem, for de hadde aldri sett noget annet menneske enn mig, og jeg var slett ikke rolig for hvorledes de vilde motta husets nye beboer. Som rimelig kan være var Mary