I41 ingensteds fant mennesker eller spor efter mennesker, søkte de, som rimelig kunde være, innad mot det store land. På den måte kom de også til den store vik hvor jeg hadde funnet mitt knivbelte. Her hadde de lagt til land for å få et par nye tollepinner, det var til det grenen var spikket av. Da Jens skulde spikke av grenen, grep han til siden efter sin kniv, men den var borte, den var blitt tatt fra ham da han blev lagt i lenker ombord i Lord Nelson. Mary hadde så gitt ham mitt knivbelte og min kniv, han hadde hengt beltet på en gren, og da han var ferdig, hadde han, formodentlig uten å tenke på det, stukket min kniv I sin egen tomme slir. Da de bestandig håpet å treffe folk, rodde de len- ger og lenger, til sist våget de sig til å sette over til det land de så i det fjerne. Jens og Mary var altså reist nettop den samme vei som jeg, bare med den forskjell at de rodde langs kysten, mens jeg gikk like nede ved stranden. Da jeg kom til pynten, måtte jeg stanse fordi jeg ikke hadde nogen båt; men Jens og Mary kunde fortsette veien, og kom på den måte fra øen, hvor vi ellers visstnok snart vilde være truffet sammen. Imidlertid hadde de under alt dette tilbragt flere dager - Apekattøen, hvor de levet av frukter og østers. Da de endelig våget sig til å sette over til det ukjente land, hadde bølgegangen efter stormen lagt sig, og åvesfarten gikk heldig. eenimot aften kom de nær stranden, hvor de blev møtt av en mengde ville som rodde omkring dem, øiensynlig meget forbauset over hvad de så. De ville gjorde ingen tegn til å ville gjøre dem nogen skade; og da de kom iland, blev de mottatt med den største venlighet. Det var en liten forsamling av små hytter, tekket med blader de kom til. Likesom synet av de to hvite var nytt og overraskende for de ville, så så heller ikke Jens og Mary noget de hadde sett før. Alt var