142 fremmed, og det lot ikke til at beboerne av byen no- gensinne hadde sett hvite folk eller folk med klær. Især syntes Mary å tiltrekke sig almindelig opmerk- somhet på grunn av sin klededrakt. Ved tegn og miner søkte Jens å forklare at de var fredelige folk, og dette falt ikke så vanskelig, da in- gen forsøkte å gjøre dem nogen fortred; men å for- klare dem hvorfra man kom, fikk man opsette med til en annen leilighet. Tross alle disse gode merker, følte våre to skibbrudne sig på ingen måte beroliget, og de ønsket sig bort; men da de nu engang var kom- met blandt de ville, måtte de bli der og rette sig efter omstendighetene. Mary var redd for de mørkfarvede menn, som med sine køller og buer så meget krigerske ut. Jens trakk båten iland, og gikk så fulgt av hele svermen opover til hyttene. Han tok veien like mot det største av disse hus; ti han tenkte som så, at 1 det største hus måtte vel den mektigste mann bo. Da de under mengdens skrik og skrål var kommer like hen til huset, blev de møtt av to store, vakre menn, som de ville enten næret frykt eller aktelse for; ti de vek tilbake så våre to venner var ganske alene, da de kom hen til de mektige menn. Disse var visstnok likeså forbauset som deres undergivne hadde vært, men de la ikke sin forbauselse så tydelig for dagen. Jens måtte atter til med sine miner; men han var visstnok meget uheldig i å gjøre sig forstått, for de to høvdinger vinket til dem at de skulde følge med til strandbredden. Da de kom derned, syntes det å gå et lys op for byens fedre, de pekte på båten og på det uendelige ocean som lå foran dem, og antydet ved tegn at de fremmede var kommet den vei. Da de atter kom op til landsbyen, blev de ført til høvdin- gens hus, og der traktert med fisk, brødfrukt og annet hvad huset formådde. Om aftenen fikk de anvist et lite hus, og uaktet leiligheten just ikke var stor, var den allikevel så god som nogen annen der på stedet,