143 og Jens og Mary hadde all grund til å være takknem- lige for den gjestfrie mottagelse, og fremfor alt å minnes ham som så vidunderlig hadde ført dem uskadt gjennem stormen og bragt dem i havn. Fra den dag av var Jens og Mary som de hørte hjemme i landsbyen. De begynte snart å lære de innfødtes sprog, og efterat de hadde vært det et halvt års tid, kunde de snakke såpass at de kunde forklare noget om skibbruddet og deres besøk på Apekattøen. Som man kan tenke sig, var Jens ikke ledig i alle disse måneder. Han hadde sin kniv, nu hans kostbareste eie, som vakte hele befolkningens beundring og frykt. Ved hjelp av den, skaffet han Mary mange bekvem- meligheter som var ukjent der tillands, og for de ville spikket han buer og gjorde køller. De innføtte hadde nemlig ingen redskaper av metall. De hadde nogen meget simple økser av sten, og man kan da tenke sig 1 hvilken anseelse Jens og hans kniv stod. Men en ting var meget ubehagelig, og det var at især de to høvdinger hadde den største begjerlighet efter å bytte bort de matter, hvormed de kun sparsom dekket sine lemmer, med våre to venners klær. Dette bytte gikk meget venskabelig for sig, men allikevel på en slik måte, at man ikke godt kunde si nei til landsbyens konger. Følgen var at Jens og Mary snart var så ribbet at de måtte begynne å bruke hjemme- gjorte matter istedenfor klær, og Mary hadde et yt- terst møisommelig og vanskelig arbeide når hun med en trenål, som jens hadde gjort av et stykke hårdt tre, skulde lage nye, eller lappe gamle klær. Det var bare kniven Jens fikk beholde for sig selv, for efterat en av kongene hadde skåret sig på den, var det ingen som hadde lyst til å befatte sig mere med den. Men arbeide måtte han, og det for hele landsbyen. Dette falt underteiden tungt nok. Jens" og Marys liv blandt de ville var derfor ikke så behagelig, ti det lot til at alle syntes de hadde lov til å by og befale over dem.