145 det, og da de merket at Jens var meget medgjørlig, svant denne frykt alldeles. Jens forstod at det vilde bli nødvendig på en eller annen måte å vise en dyktighet som ingen av øboerne besatt, men hvad dette skulde være, kunde han og Mary ikke finne ut, uaktet de ofte snakket om det. Han kunde ikke skyte med bue, han kunde ikke kaste spyd, ja, han kunde ikke engang svømme så godt som de innfødte. Han kunde riktignok lese og skrive; men disse ferdigheter hadde han ingen bruk for. Hvad skulde han gjøre for å gjenvinne den anseelse som dalte for hver dag? Endelig kom tilfellet ham tilhjelp. Det skulde være stor fest i hyttebyen. Der var fan- get en mengde fisk, stekt brødfrukt og laget palme- vin; festen bestod nemlig især 1 å spise og drikke; men som om det var for å få riktig matlyst viste alle de unge «tapre» først sin dyktighet i allskens legemlige ferdigheter. D2 løp omkapp, hoppet, klatret og skjøt tilmåls. Der var mange flinke folk, og de undlot ikke å opfordre Jens til å vise hvad han dudde til. Men han innskrenket sig til å være tilskuer. Da det blev mørkt, blev det tendt et stort bål midt i byen, gress- kar, fylt med palmevin, kom frem, og snart begynte den villeste dans rundt det flammende bål. Det blev villere og villere; Mary var redd og holdt sig nær Jens, som selv ikke var synderlig modig; ti hvad skulde han den enkelte næsten våbenløse mann gjøre mot så mange, hvis de i rusen falt på å ville tilføre ham eller Mary noget vondt? Dansen gikk rundt bålet under hyl og skrål. Plut- selig gikk Jens hen til høvdingen og bad om han måtte få lov til å danse for dem. «Også hvite folk kan danse,» sa han, «men de danser riktignok ikke på samme måte som her.» Ved nogen slag på et stort gresskar, som tjente som tromme, fikk høvdingen de ville dansere til å holde to — Håkon Håkonsen