146 inne, og Jens trådte inn i kretsen. Den musikk de ville hadde, kunde han ikke bruke, han måtte ha Mary til å synge. Hun overvant sin frykt så godt hun kunde, og sang en melodi som så nogenlunde kunde passe for en halling. Allerede sangen vakte de villes forbauselse, og da Jens begynte en halling med sleng og kast, blev det jubel. Jens var en god hallingdanser, og selv Mary, som aldri hadde sett noget lignende, beundret ham. Endelig stanset Jens, gikk hen til en av de ville som flere ganger under festen hadde op- fordret ham til å kappes med sig, og bad ham gjøre efter hvad han nu skulde få se. Han stillet Marv inne i kretsen og lot henne holde oppe i luften en tom kokosnøtt på en lang stokk. Så begynte han atter sin dans, for rundt i kretsen, gav et sett, og spente kokosnøtten ned av stokken så den for langt hen over hodene på de ville. Det manglet ikke dem som vilde gjøre dette efter, men det mislykkedes al- deles, og for dem alle endte det med at de falt uten å nå nøtten. Fra den dag av nød Jens mere heder og anseelse, ti han hadde gjort noget de ville ikke maktet å gjøre efter. Våre venner fikk mere ro, de ville hadde fått mere aktelse for Jens's legemlige kraft og ferdighet. Men dette varte ikke lenge. Det blev snart klart for våre to skibbrudne venner at de to høvdinger ikke lenger var enige, og de opdaget med stor forskrek- kelse at uenigheten skrev sig fra at der var strid om hvorledes byttet skulde deles, — de anså nemlig Jens og Mary som bytte. Nu vilde begge høvdinger ha dem begge. Dette utartet til åpent fiendskap, og den lille by var delt i to partier, som hver holdt med sin høvding. Endelig blev der sammenkalt en forsam- ling av alle de eldste, og Jens, som før hadde vært tilkalt ved slike forsamlinger, fikk befaling il å holde sig hjemme. Hvad der blev avhandlet i rådsforsam- lingene fikk Mary aldri vite, for den følgende mor-