I50 av, men da hun efter nogen skudd lærte å stole på at kulen virkelig gikk frem og ikke tilbake, tiltok hennes mod og dermed også hennes støhet. Forsynt med hver vår skibslanterne og velbevebnet forlot vi derfor en morgen hustreet for å undersøke hulen. Den strakte sig et godt stykke inn i fjellet og var høi og bred. På enkelte steder utvidet den sig betydelig til siden. Endelig delte den sig 1 to armer, hvorav den venstre syntes å gå opover, den høire ned- over. Vi valgte å undersøke den venstre arm først. Luften her var tung og innestengt; men lyset brente da klart så vi uten fare kunde gå videre. På hele den strekning vi nu hadde gått, hadde vi ikke funnet noget spor efter at den hadde vært besøkt før. Det var simpelthen en lang, underjordisk gang, som stadig steg op mot overflaten. Til slutt blev gangen mindre, lavere og smalere, og endelig så liten at vi ikke kunde gå opreist. Idet jeg satte lanternen fra mig for å krype videre, opdaget jeg til min store forbauselse en lysstripe foran mig. Her var altså en annen utgang på hulen, men om man kunde komme til den, var et annet spørsmål. Jeg krøp fremover på alle fire og nådde endelig til en åpning som gikk helt ut i dagen; men åpningen var ikke så stor at jeg kunde komme igjennem. For å finne stedet igjen når jeg kom ut, kastet jeg lommetørklædet mitt ut gjennem åpningen. Vi måtte nu vende tilbake og undersøke den annen gren av hulen som gikk nedover, den blev stadig videre og rummeligere og utvidet sig til slutt til en stor sal. De to lanterner oplyste bare ufullstendig den store hule, og det var med gru jeg merket at veggene i gangen, som hittil hadde vært like ved oss, plutselig vek likesom tilbake, mens lyset tapte sig 1 et stort, tomt rum. Vi kunde se et stykke bortover gulvet, som var forholdsvis jevnt, men taket kunde vi ikke se, og av veggen såes bare det stykke vi stod ved.