149 ennu, og når jeg manglet en eller annen ting, reiste jeg ut og hentet den. Efterat jeg først hadde lært ven di vs: strømsetningen, gikk reisen meget lett, og flåten var så stor at jeg ikke var redd for haiene. Hver søndag stod arbeidet stille på Apekattøen. Efter å ha lest : og sunget til hans pris som så kjærlig hadde ført oss gjennem så mange farer, gikk vi rundt og gledet oss over den herlige natur som omgav oss på alle kanter. Jeg fikk gjort et rekkverk på broen over til Skilpaddeøen, så Mary lett kunde gå over. Vi besøkte alle de steder jeg før har omtalt i denne fortelling, like fra det punkt på kysten hvor jeg var kastet iland, til sjørøverhulen. Jeg var i tidens løp blitt så vant til å ferdes i inne i hulen, at jeg som oftest ikke engang tenkte på hvor dødelig forskrekket jeg hadde vært den første gang jeg besøkte den. Det var anderledes med Mary. Hun hadde hørt fortellingen om menneskeskallen og hun hadde alltid en uhyggesfornemmelse derinne, som om der hvert øieblikk kunde hende noget. Men hun var ikke egentlig redd, og hun gjorde ingen innsigelser mot å gå derinn. En dag jeg var dernede, sa jeg at jeg vilde under- søke hulen fullstendig. Hittil hadde jeg hverken hatt tid eller svnnerlig lyst til å gjøre det, men det var da rimelig å undersøke den. Jeg hadde ofte forundret mig over hvorledes leoparden var kommer tilbake dengang jeg stengte den inne i hulen, da jeg fanget den første gjet. Det måtte sikkert være enda en ut- gang på hulen. Da Mary hørte at jeg vilde ut på en slik opdagelsesreise, påstod hun at hun vilde være med; hun følte sig under alle omstendigheter bedre i mitt selskap enn alene. Hennes skrekk for de ville hadde nemlig ikke lagt sig ennu. Derfor gikk hun alltid bevebnet med en dolk og et par pistoler, som hun hadde lært å bruke. Hennes skytning var noget usikker fra begynnelsen