IS7 «Nu er indianerbåtene bare nogen få meter fra Jens — — de tar ham om nogen øieblikk; han holder op å ro, han står med åren i beredskap for å forsvare sig. Han ser sig tilbake.» «Så må vi forsøke,» sa Jeg; jeg trakk årene inn og grep min rifle. Det var på høie td. Stillingen var nu slik: Mary og jeg var nærmest ved Apekattøen og så langt fra den at vi var utenfor skjær og holmer. Omtrent hundre meter foran oss og noget tilhøiere var Jens på sin lille flåte; like i hans kjølvann og straks ved ham var den første indianer- båt, den som ikke hadde årer. Endelig kom den annen indianerbåt til å ro omtrent midtveis mellem oss og Jens. At den kom dit, var en følge av at den først en stund hadde rodd mot oss, men siden dreiet av for å angripe Jens. Indianerbåtene nærmet sig nu så sterkt Jens, at jeg måtte legge mig imellem straks hvis han ikke skulde bli tatt. Jeg lot derfor Mary ta årene, og grep riflen. Det var båten uten årer som nu var nærmest Jens. Den måtte altså først stanses i sin fart. Jeg la riflen til kinnet, tok sikte på båten og skjøt. Det blev en uro og et hyl i indianerbåtene, som man kun kan gjøre sig en forestilling om når man har sett en flokk folk på engang rådville og til det aller ytterste forskrekket. Igjen holdt begge båter op å ro. «Ro, ro, Jens!» skrek jeg av all makt. «Jeg skal holde båtene borte.» Indianerbåtene med årene stoppet nogen åretak; de fikk øie på Mary, og et høit gledeskrik lot sig høre. Båten rodde dristig frem. Den måtte stanses i farten, "dersom Jens skulde kunne komme til oss. Jeg hadde atter ladet riflen, og atter knallet et skudd henover sjøen, men virkningen av dette skudd var høist uventet. Det blev først nogen røre i in- dianerbåten, som så plutselig dreiet av og rodde like henimot oss. Den var nu ikke over firti meter fra oss.